GM

If you don't ask questions, you risk living a reality defined by others.

Inspired from a reddit post about cheesy people. Text in Norwegian. Jeg har alltid hatt en viss respekt for oppriktige mennesker. De blir ofte gjort narr av. Folk himler med øynene når de kommer med kjærlighetserklæringer, motivasjonssitater eller sier ting som høres ut som de kommer rett ut av en film. Men jeg tror mange misforstår hva de egentlig ser. For meg virker det som oppriktige mennesker bare er mennesker som prøver. De prøver å sette ord på ting som egentlig er vanskelig å forklare. Kjærlighet. Lengsel. Håp. Takknemlighet. Ting som er større enn ordene vi har tilgjengelig. Resultatet blir ikke alltid elegant. Noen ganger blir det klønete. Noen ganger blir det en klisjé. Noen ganger høres det ut som noe alle har sagt før. Men det betyr ikke at det er falskt. Jeg er mer skeptisk til mennesker som aldri sier noe pinlig, aldri viser entusiasme og alltid gjemmer seg bak ironi. Det er lett å virke smart når man står på avstand. Det er mye vanskeligere å gå frem og risikere å bli avvist. Det finnes selvfølgelig tomme floskler og kunstig positivitet. Ikke alt som høres oppriktig ut, er ekte. Men når det er ekte, ser jeg noe vakkert i det. For bak alle de rare kjærlighetserklæringene, de overivrige komplimentene og de klønete forsøkene på å spre litt håp, finner jeg ofte et menneske som nekter å bli kynisk. Og kanskje er det nettopp derfor de provoserer noen. De minner oss på at vi også kunne vært litt mer åpne, litt mindre redde og litt mindre opptatt av å se kule ut. Verden mangler ikke flere mennesker som kan analysere alt. Den mangler mennesker som fortsatt tør å mene det de føler. For oppriktighet er ikke mangel på intelligens. Det er motet til å vise hvem du er, selv når verden belønner masken mer enn ansiktet bak den.